22. juli- 10 år etter

22.juli 2011 er 12 ungdommer og unge voksne fra Sarpsborg på Utøya. De har hatt sol og fine dager, men denne dagen regner det. De på verdens vakreste øy i Tyrifjorden. Noen av de har vært der før. Noen av de er der for aller første gang.

Utøya og sommerleirene til AUF samler hundrevis av ungdommer fra hele Norge. Noen av de har holdt på med politikk i mange år. Noen av de er kun med fordi de har en venn, en søster eller en bror som har fortalt om leirbål, fotballkamper, bading og Kjærlighetsstien. Sommerminner, sommerflørter og sommervenner. Gitarspill og sang rundt bålet.

Men akkurat dette året, denne dagen og for disse AUF´erne er ikke Utøya det tryggeste stedet de kan være. Den 22.juli 2011 mistet 69 mennesker livet på Utøya. Hundrevis kom seg fra øya med livet i behold, men med fysiske og psykiske arr.

Av de 12 fra Sarpsborg kom 9 av de hjem igjen. 2 fikk alvorlige skuddskader, men overlevde. 3 unge mennesker mistet livet. Unge mennesker fikk livet sitt satt på vent. Familier mistet det kjæreste de har; barna sine.

Andrine, Andreas og Eva Kathinka mistet livet. Fordi en mann hatet det AUF og Arbeiderpartiet tror på.

Den 22.juli 2011 var AUF og Arbeiderpartiet målet for en høyreekstrem terrorist.

Overlevende og pårørende har levd 10 år hvor de har forsøkt å finne ut av hvordan deres liv etter 22.juli skal være. 10 år er som en evighet og et kort sekund på en gang. De fysiske arrene blekner kanskje med årene, men de psykiske arrene kan ikke bare glemmes – de må de leve med. Det blir kanskje enklere, men de vil alltid ha med seg en opplevelse som vi andre ikke en gang kan forestille oss.

I dagene etter 22.juli sa vi alle i kor: «Aldri mer 22.juli». I årene som har gått har vi snakket om beredskapen som sviktet. Vi snakker fortsatt om psykisk helsehjelp. Vi snakker om hvordan vi skal forhindre terrorangrep. Samtidig har overlevende fått hatmeldinger, brev fra terroristen og fått høre at de fortjener å dø.

Vi må alle sammen snakke ut mot splittende, hatefulle og konspiratoriske ytringer.   Vi har alle sammen et ansvar. Vi mener at kjernen i bekjempelse av ekstremisme som kan lede til terror, er å erkjenne at holdninger i ord og ytringer kan lede til handlinger.

Ingen mennesker skal måtte dø for det de tror på. Ingen unge skal måtte høre at de fortjener å dø. Ingen mennesker skal måtte høre eller lese hatefulle ord.

10 år etter ser vi at vi fortsatt har en lang vei å gå. Debattklimaet har blitt hardere. Mange opplever at hatet har blitt mer intenst. Skal vi som samfunn sikre: «Aldri mer 22.juli», så krever det handling. Det krever at vi sier ifra. At vi sier imot. At vi ikke aksepterer hat. Vi må kjenne vårt ansvar. Det gjelder oss som Arbeiderparti, det gjelder politikere generelt, det gjelder deg og det gjelder meg.

Alle vi som slår ring om demokrati, likestilling, likeverd, ytringsfrihet og som ikke lar oss lokke ut på hatets vei, har et ansvar.

Vi lover at vi skal ta ansvar. Vi lover å aldri tie. Vi lover å aldri glemme. For Andrine, Andreas og Eva Kathinka. Ikke et minutts stillhet, men et helt liv i kamp.