22. juli – Sorgen, savnet og ansvaret.
Det er 14 år siden terroren rammet Norge. 14 år siden 77 liv ble revet bort – brutalt, urettferdig, ufattelig. 14 år er både kort og lenge. Tiden har gått, men minnene står stille. Sorgen har endret form, men savnet er fortsatt der. Sterkt, stille, og påtrengende – på én gang. Jeg kan lukke øynene og være tilbake til den dagen. Jeg er rett tilbake på kontorene til Østfold Arbeiderparti. Der vi desperat prøvde å finne kontroll i kaoset. Hvem var på øya? Hvor mange var det? Hvordan få tak i foreldre og søsken? Hvor ille var det?
Jeg husker redselen, uvissheten, kvalmen, gråten og gleden. Maktesløsheten. Jeg husker de desperate skrikene fra fortvilte foreldre. Lettelsen hos andre. Jeg husker min egen redsel for en av mine nærmeste venner som var på Utøya. Hun var skutt. Men hun levde.
Det var fortvilelse og desperasjon. En følelse av at dette ikke kunne være virkelig. Men det var det. Det skulle vise seg å være vårt livs største mareritt.
Hvem skulle de vi mistet vært nå?
Vi tenker fortsatt på dem vi mistet. På ungdommene som trodde de skulle på sommerleir, men aldri kom hjem. På engasjementet som ble brutt, livene som ble avsluttet, drømmene som aldri fikk bli virkelighet. Hva ville de gjort i dag? Hvem ville de vært? Ville de vært ferdig utdannet, fått barn, vært kolleger, ledere, lærere, venner?
Sorgen etter 22. juli er ikke noe man blir ferdig med. Den forandrer seg, som livet gjør. Men den forsvinner ikke. Den lever videre i dem som overlevde. I familiene som mistet sine kjære. I alle som fortsatt bærer arrene – synlige og usynlige.
Vi har et ansvar
22. juli var ikke bare en nasjonal tragedie. Det var et angrep på demokratiet. På Arbeiderpartiet. På AUF. På det vi står for: fellesskap, likeverd, solidaritet. Terroristen hatet det Norge mange av oss tror på – et samfunn der alle skal ha plass, uansett bakgrunn, tro eller hvem de elsker.
Derfor må vi aldri slutte å minnes. Vi må aldri slutte å sørge. Men vi må også bruke minnene til å kjempe. For det finnes fortsatt krefter som vil splitte, hate, true og ødelegge. Derfor skal vi stå opp – hver dag – for demokrati, for ungdommens engasjement, for et samfunn der ord er viktigere enn vold.
Å huske 22. juli handler ikke bare om å se bakover. Det handler om å se fremover med klarhet og mot. Vi skylder de som døde å stå imot ekstremisme – uansett hvilken drakt den kommer i. Vi skylder de overlevende at vi tar hat på alvor, og aldri aksepterer det som noe «som bare finnes på nettet». Vi skylder ungdom i dag at vi bygger et samfunn hvor de kan engasjere seg uten frykt.
Så vi minnes, vi sørger, og vi savner – men vi kjemper også. For et samfunn der alle er trygge. For et demokrati der alle stemmer teller. For et Norge der 22. juli aldri blir glemt – og aldri får skje igjen.
For Andrine, Andreas og Eva Kathinka- ikke ett minutts stillhet, men et helt liv i kamp.
