De skal huskes for livene de levde

Ved minnesmerket i Kirkeparken står det nå en benk. Der kan vi sette oss ned, stanse opp og lese om tre unge mennesker fra Sarpsborg:

Andreas Edvardsen. Andrine Bakkene Espeland. Eva Kathinka Lütken.

De var 18, 16 og 17 år gamle da de ble drept på Utøya 22. juli 2011.

Femten år har gått. For noen kan det føles som en evighet. For dem som mistet noen, og for dem som overlevde, kan det også føles som om det skjedde i går.

Samtidig vokser det nå opp barn og unge som ikke var født da terroren rammet. De har ingen egne minner fra dagen som forandret Norge. Derfor blir det stadig viktigere at vi forteller.

Ikke bare om terroren, men om menneskene.

Andreas skulle begynne å studere for å bli lærer. Han var omsorgsfull, inkluderende og en humørspreder. Han var glad i musikk og hadde alltid med seg gitaren. Han var også lillebroren som hadde lovet storesøsteren sin at han skulle passe på henne bestandig.

Andrine drømte om å bli konditor. Hun var glad i familien sin, i bøker, musikk og teater. Hun tålte ikke urettferdighet og hadde et særlig hjerte for dem som ikke hadde det så bra. Hun så menneskene rundt seg, lyttet til dem og hjalp dem videre.

Eva Kathinka hadde store planer for framtiden og drømte blant annet om å studere i USA. Hun drev med cheerleading og engasjerte seg for ungdom og kultur. Hun var smart og generøs, bød på seg selv og stilte opp for andre.

Dette er historiene vi må bære videre.

For Andreas, Andrine og Eva Kathinka var mer enn tre av de 77 som ble drept. De var barn, søsken, venner og klassekamerater. De hadde interesser, meninger og framtidsplaner. De var elsket, og de er fortsatt dypt savnet.

Minnet etter 22. juli handler først og fremst om dem vi mistet. Men skal vi ta minnet deres på alvor, må vi også være ærlige om hvorfor de ble drept.

22. juli var et planlagt, høyreekstremt terrorangrep. Regjeringskvartalet ble angrepet fordi Arbeiderpartiet satt i regjering. Ungdommene på Utøya ble angrepet fordi de var samlet på AUFs sommerleir.

De ble angrepet for sitt politiske engasjement, for verdiene de trodde på, og for samfunnet de ønsket å være med på å forme.

Det var også et angrep på demokratiet vårt. Men vi må ikke gjøre beskrivelsen så generell at vi blir utydelige om hvem terroren faktisk var rettet mot, og hvilken ideologi som lå bak.

Å snakke sant om 22. juli betyr å si dette klart.

Det betyr også å være ærlige om det vi ser rundt oss 15 år senere.

PST sier at trusselen fra høyreekstreme er større i dag enn den var i 2011. Flere lar seg inspirere av terroristen og handlingene hans. Stadig yngre mennesker møter innhold på nettet som hyller terror, gjør vold til underholdning og pakker hat inn som humor.

For barn og unge kan veien inn i slike miljøer begynne med en video, en kommentar eller en invitasjon til en lukket gruppe. Algoritmene viser dem mer av det de allerede har sett på, og grensene flyttes litt etter litt.

Vi voksne må forstå alvoret i dette. Vi må vite mer om hva barn og unge møter på nettet. Vi må snakke med dem om det de ser, og gi dem kunnskap som gjør dem i stand til å gjenkjenne hat, manipulasjon og usannheter.

Men vi må også se på hvordan vi selv opptrer.

Det offentlige ordskiftet har blitt hardere. Mennesker reduseres til merkelapper. Rasisme og hets får stå uimotsagt. Usannheter deles fordi de passer med det vi allerede mener. Politikere, særlig unge, opplever trusler fordi de bruker stemmen sin.

Konsekvensen er ikke bare at enkeltmennesker blir såret eller redde. Konsekvensen kan være at de trekker seg tilbake og slutter å delta.

Hver gang et menneske tenker at det ikke er verdt å si sin mening, har demokratiet vårt blitt litt fattigere.

Derfor holder det ikke å overlate kampen mot ekstremisme til politiet og myndighetene. Den angår oss alle.

Den handler om hva vi godtar i et kommentarfelt. Om vi sier fra når noen blir utsatt for rasisme. Om vi undersøker før vi deler noe videre. Om vi lytter til mennesker vi er uenige med, uten å frata dem menneskeverdet.

Den handler også om å skape fellesskap hvor mennesker blir sett og opplever at de hører til.

Et demokrati vedlikeholder ikke seg selv. Det trenger mennesker som deltar, som bryr seg og som reagerer når grensene flyttes. Det trenger vanlige mennesker som velger fellesskapet framfor mistenkeliggjøringen, og kunnskap framfor konspirasjoner.

Det er lett å si «aldri mer» når vi står samlet ved et minnesmerke.

Det vanskeligere og viktigere arbeidet begynner når vi går derfra.

For «aldri mer» er et valg vi må ta hver dag. I ordene vi bruker. I det vi deler. I hvordan vi møter andre mennesker. Og i hva vi velger å gjøre når vi ser at hatet får plass.

Ved minnesbenken i Kirkeparken kan nye generasjoner lese om Andreas, Andrine og Eva Kathinka. De kan bli kjent med ungdommene de var, og framtiden de aldri fikk.

Vårt ansvar er å sørge for at historiene deres ikke forsvinner med tiden.

Vi skal huske dem for livene de levde. Vi skal snakke sant om hvorfor de ble drept. Og vi skal møte kreftene som vil rive mennesker fra hverandre, med kunnskap, mot og fellesskap.

For Andrine, Andreas og Eva Kathina, ikke ett minutts stillhet, men et helt liv i kamp.