Når fattigdom blir grobunn for kriminalitet

Skytingen i Sarpsborg, der barn ned i 12-års alderen ble pågrepet, og granatangrepene i Oslo utført av mindreårige, har skapt sjokk. Mange reagerer med frykt og snakker om «svenske tilstander». Noen forsøker til og med å slå politisk mynt på hendelsene ved å peke ut bestemte grupper.

Men den egentlige historien er langt mer ubehagelig. Den handler ikke om etnisitet eller «importert kriminalitet». Den handler om norske barn, våre egne naboer, som vokser opp i fattigdom og utenforskap.

Jeg møter dette i min egen jobbhverdag i politiet. Jeg har sett hvordan barn og unge trekkes inn i miljøer de aldri skulle hatt noe med å gjøre. Ofte er det ikke “valgene deres” som har brakt dem dit, men svikt fra de voksne som skulle vært der først – samfunnet, oss alle.

Politiet har selv sagt det tydelig: Disse barna er ikke først og fremst gjerningspersoner – de er ofre. Likevel har kommentarfeltene blitt den nye arenaen for «ekspertise», mens de som faktisk jobber med problemene blir ignorert.

Vi vet at mange av barna det gjelder har opplevd vold, omsorgssvikt og ustabile oppvekstvilkår. De vokser opp i familier med vedvarende lavinntekt, der fritidsaktiviteter, nye klær og et trygt hjem er luksus.

Dette er ikke nytt. Da jeg selv vokste opp, kjente jeg gutter som solgte hasj for å få råd til den nye Nokia-telefonen eller Buffaloskoene. Jeg visste hvor de kom fra, og hvorfor de gjorde som de gjorde. Det handlet om å overleve, og noen ble senere rekruttert inn i tyngre kriminalitet.

Forskjellen er at dagens ungdom i tillegg blir bombardert med bilder av luksus på nettet og groomet inn i kriminalitet via digitale plattformer. Når en 13-åring blir tilbudt 30 000 kroner for å kaste en granat, er det et resultat av sårbarhet og desperasjon. Ikke av «medfødt kriminalitet», etnisitet, religion eller kultur. De som påstår det, blir i realiteten nyttige idioter for bakmennene.

Jeg og mine kollegaer vet at dette er ungdommer vi kunne fanget opp tidligere. Flere fagmiljøer har varslet om utviklingen, og riksrevisjon ga det forebyggende arbeidet strykkarakter senest i år. Vi har rett og slett sviktet ungdommen.

Tallene viser at dette ikke er enkelttilfeller. I Norge lever nesten 100 000 barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt. I Østfold er situasjonen enda mer alvorlig: Hver sjette unge vokser opp i en familie med økonomiske problemer. I Sarpsborg alene lever over 2 000 barn i fattigdom. I Fredrikstad er andelen 17 prosent, i Sarpsborg hele 17,1 prosent. Dette er ikke noe som skjer «der ute» i Oslo – dette er hverdagen i våre egne lokalsamfunn.

Når voksne peker på «svenske tilstander» og stempler barn med ulike merkelapper, skyver vi dem bare lenger ut. Språket vi bruker – i kommentarfelt, i politikken, rundt middagsbordet – forsterker utenforskapet.

Hva skjer når et barn opplever at samfunnet ser på dem som et problem før de i det hele tatt har fått en sjanse? Da blir samfunnet mindre verdt å bry seg om. Mer utenforskap gir mindre lojalitet – og bakmennene får fritt spillerom. Et spillerom fremmede makter også har vist interesse for å utnytte.

Med bakgrunn i dette blir fattigdom en grobunn for kriminalitet.

Politiet må selvsagt ha ressurser til å slå hardt ned på bakmennene som utnytter barn. Det forebyggende arbeidet i politiet må vernes mot økonomiske kutt. Og skal vi lykkes langsiktig, må politiet få forutsigbare rammer og langsiktige budsjetter.

Men politiet kan aldri alene stoppe denne utviklingen. Politiet er siste fangstnett – ikke det første. Når politiet blir involvert, er det allerede for sent.

Det første fangstnettet er oss – fellesskapet.

Det betyr langsiktig arbeid mot familiefattigdom. Gratis og trygge fritidsarenaer. Styrking av skole og barnevern. Bedre samarbeid mellom kommune, helse, frivillighet og politi.

Barna skulle aldri hatt bakmenn å bli rekruttert av.

Den beste kriminalpolitikken er fortsatt en god sosialpolitikk.

Vi kommer ingen vei med pekelek. Skal vi lykkes, må vi stå sammen og ta ansvar – politikere, foreldre, skoler, frivillighet og lokalsamfunn.

Ungdommen trenger ikke flere voksne som sprer hat i kommentarfeltene. De trenger voksne som bygger fellesskap, som ser dem, og som løfter familier ut av fattigdom. Slik reduserer vi risikoen for at 12-åringer ender opp med våpen i hånda.

Dette ansvaret deler vi alle.